Den Norske Klubben La Manga

Ottar «big hand» Johansen med sin medspiller Tore Andersen er tilbake i Torrevieja.
Sist han var her, for to år siden var stemningen på topp.
Et populært innslag da var at barn fra Den Norske Skolen i Royales deltok.
Det samme skjer på tirsdag
I tillegg vil også Gospelkoret delta!

Nå skjer det altså igjen! Så sett av kvelden den 20 oktober
Billetter selges fra luken på Sjømannskirken i åpningstiden.

Saludos cordiales
Aa Norman Eilertsen
Músico y encargado cultural
de la Iglesia Noruega de Torrevieja
Lillian

5 niños ydos perros
…og mye annet gøy
Arb. +34 966 789 296
http://sjomannskirken.no/torrevieja/
Mobil +34 638 317 574

Jeg har vært stille alt for lenge, men nå klarer jeg ikke å holde igjen. Her følger et passe kort bidrag til almennyttig folkeopplysning om du ikke forsmår, da.

Hilsen Jan P.

Vi har sagt det før, og vi gjentar det gjerne:

På La Manga er promenaden langs Mar Menor et sikker-stikk på sensommeren. Det startet, ikke uventet, som en samling amatør-messig sammensatte spisesteder drevet av lykkejegere under bygge-boomen. Maten var, i beste fall, føde og prisene alt for høye, selv for typiske turist-strøk,

og raskt stigende. For å få et måltid som ga glede og vakte minner, var man henvist til enkelte perler

inne på «fastlandet» som betinget at en av fire måtte sette seg til rattet både før og etter bordet.

Heldigvis har utviklingen snudd i positiv retning (noe annet var knapt mulig). Solen og bølgeskvulp i sval sommervind er alltid en suksessfaktor. Nå opplever vi at prisene er stabile, kvaliteten øker påtagelig og rabattene sitter eventyrlig løst.

Sist søndag var vi på markedet i Cabo de Palos. Det var dagen før Spanias nasjonaldag 12. mars.

I tillegg feires også Nuestra Señora del Pilar de Zaragoza meget intenst over hele Spania. Dette betydde langhelg og «Halve Spania» hadde bestemt seg for å feire det ved sjøen. I tillegg holdt Sykkelklubben massivt assistert av polizia lokal på å strupe all biltrafikk på Gran Via. Etter nær halvannen time i kø for å komme til markedet, viste hjemvegen seg praktisk talt umulig å forsere. Vi tok derfor inn på en presumptivt koselig liten restaurant mellom fiskerhavnen og bade-stranden for å stille hunger og tørst mens de siste syklister ble feiet av veien. Det var merkelig fullt og nesten alle bord var reservert, men vi fikk det ingen andre ville ha: et bord i sterk trekk fra døra hvor alle gjestene etter hvert strømmet inn. Ølet, også det alkoholfrie, smakte selvsagt fortreffelig og menyen bød på sjøtunge. O Happy days are here again. Skulle man tro. Og vi trodde og trodde i samfulle tre kvarter før vi fikk slengt på bordet hver vår haug med Pommes frites (eller påmmfri som det oftest gresselig uttales) med ei lita svart, halvvarm og mishandlet lørve av en flyndrefisk. Hvis det var sjøtunge og ikke ei vanskjøtta sild, forbyttet ved fødselen i oppdrettsanlegget, så var vi garantert Kristoffer Kolombus og Leif Eriksson. I mellomtiden hadde vi sittet som på siste rad i flyet hvor alle står i do-kø før landing og skyver rompene opp i ansiktet på oss som gjerne betaler tillegg for å reise i setene C eller D. Vi spør oss ofte: Hvorfor skal de fleste som går forbi bordet (vårt eller andres) alltid tørke over bordkanten og deler av bordet med bakenden sin?

Som alle vil skjønne, endte historien godt og vi kom hjem. Enige om to ting:

1. at det hadde vært en, ikke fin, men veldig, veldig uforglemmelig tur og
2. at man «er lærer så lenge man har elever».

Konklusjon for de lese-late:

Hjemme er høsten i ferd med å gi tapt for vinteren. Her ligger sensommeren ennå klar for den som letter på stumpen og rusler seg en hundremeter eller to langs sjøen. Enten man vil slukke tørsten, eller stille sulten, ligger opplevelsene på rekke og rad. Samtidig føler vi oss som frelsere av det lokale næringslivet fordi vi legger igjen pengene her vi bor og kanskje bidrar til å forsinke eller sogar forhindre restaurant-døden. Vi sier det som om det var hos tannlegen:

SITT NED, GAP OPP OG NYT mens du ennå kan!